Turen startet egentlig for to år siden. Vi og to av våre venner, Karin og Tor Bjarne snakket om en felles tur til sydligere breddegrader og fant ut at Kreta kunne være et ok sted. I fjor sommer passet det ikke for oss, men nå la alt seg til rette. Vi har i flere år feriert sammen og funnet ut at det er behagelig å finne på noe felles.
Lørdag formiddag 26 juni startet turen fra Halden med bil til Oslo og Gardermoen. Siden jeg er ukependler ble jeg plukket opp i Oslo og turen fortsatte til flyplassen. Vel fremme så var det en liten bagatell, bilen. Hvor skulle man sette fra seg den? Man regner jo med at langtidsparkeringene har masse plass, men den gang ei. På plass P4 var det noen få igjen. Det er tydelig at nordmenn rømmer landet.
Her har Karin, Tor og Stine kommet for å plukke opp meg i Oslo.
Endelig fant vi plass til bilen og kom oss inn til flyplassen.
Stine sleper på bagen. Trenger hun virkelig alt dette?
Her står vi i kø og gleder oss til varmen, Utenfor regner det rent vann og folk kommer springende inn av dørene for å unngå dråpene, men de er søkkvåte.
Hovedattraksjoner på Kreta

Knossos - Minoisk palass
Iraklio -Arkeologisk museum
Chania - Både venetiansk og tyrkisk påvirkning i gamlebyen
Rethymnon - Gammel havn, også med venetiansk innflytelse
Samaria-kløften - Europas lengste kløft.
Innsjekking på Gardermoen
Vi kom oss vel avgårde og det var et helt nytt Airbus 321 som tok oss ned til Chania. Besetningen var trivelig i motsetning til hun ved innsjekkingsskranken på Gardermoen. Hun tok mikrofonen for å annonsere et eller annet, men det var bare ikke mulig å høre noenting. Jeg gikk bort og sa til henne at vi ikke hadde hørt et eneste ord av det hun sa og da ble hun skikkelig fornærma. Hun himlet med øynene og så forurettet ut. Ingen av de andre som stod der hørte noen heller og alle ble bare stående som en saueflokk. En halv time senere var det en annen dame som tok mikrofonen og da hørte vi alt som ble sagt.

Flyturen
Besetningen på flyet gjorde alt for at vi skulle trives og tre timer senere landet vi på Chania. Temperaturen ute var deilig. Jeg lurer bare på når norske politikere kommer til å legge ekstra ferieskatt på nordmenn som har det bra i syden. Kanskje innfører de også en skjønnsligning på hvor mye staten har gått glipp av fordi du kjøper billig mat og ikke minst drikkevarer sydover. Enkelte ganger lurer jeg på om vi er regjert av en gjeng misunnelsesguruer med en innstilling som sier at: -Hvis det finnes et menneske et eller annet sted i landet som en eller annen gang kan ha det bra, så MÅ det stoppes eller skattlegges ekstra.
Bussturen
På flyplassen ble vi møtt av hyggelige guider og vår danske Apollogudinne het Louise. Buss nr. 19 skulle gå til Akti Chara eller Akti Hara som det staves her nede, men det lyder helt gresk for meg uansett. Bussen så pen ut, det gjorde sjåføren også. Nå hadde jeg hørt på forhånd at på Kreta blir flere mennesker frelst av bussjåfører enn det kirken klarer og det skulle vel si sitt. Hele Kreta var i feststeming etter seieren over Frankrike i fotball og jeg fryktet det verste i oppvisning av gresk manndomskraft. Her skulle svingene barberes. Hva møtte vi i stedet? Jo en kretisk sjåfør som hadde problem med å finne gassen. Hver gang bussen gikk over 40 km følte jeg trang til å applaudere slik som mange feriereisende gjør når flyet lander, har aldri forstått hvorfor de gjør det, men den trangen fødtes i meg. Vi sneglet oss avgårde og i en av de første bakken ned mot Chania ble vi forbikjørt av en buss med en sjåfør som ville gå kirken i næringa. Vi ble rett og slett akterutseilt. Etterhvert skjønte vi alle grunnen til at sjåføren tok det med ro, han hadde kone og små barn hjemme og ville komme levende hjem. Bussen hadde nemlig ikke bremser. Hver gang han tro på bremsen vinglet bussen som en styringskåt statsminister som akkurat hadde fått se dagens saldo på oljefondet. Bremsene skrapte mot rent metall. Det låt som om hjuloppheng og alt som finnes under bussen var i ferd med og oppløses i sine enkelte faktorer. En gjennomsnittlig norsk biltilsynsperson som tok lett på jobben ville ha fått hjerteinfarkt på stedet. En med byråkratens ørneblikk ville ha trukket sist siste sukk. Bussen var og ble en dødsfelle. I de bratteste bakkene stoppet han opp og la inn krabbegiret. Hoi hvor det gikk. Nå skal man ikke være så kritisk når man er på ferie og siden jeg skriver dette kom jeg jo frem. Jeg har riktignok ikke kommet hjem til Norge enda, men den tid den sorg. (Jeg kom hjem og bussturen tilbake til flyplassen ble av en helt annen opplevelse. Se siste dag og hjemreise for det.)

Lørdagen var enda ikke ferdig. Vi sneglet oss gjennom mørke smug og trange bakgater. Her og der stoppet bussen og etterlot seg solhungrige turister som ikke lengtet tilbake til Norge og Høybråtens eplekjekke smil på TV. Her kan til og med de som røker få fyre opp en pinne uten å bli betraktet som paria. Kasteskikken er på full fart ut av India, men det virker som om den innføres for fullt i Norge for tiden.

Endelig, der var Akti Hara. Romnøkler ble utlevert og vi kunne lempe inn bagasje og poser merket taxfree. Nå når vi var fremme var trøttheten kommet litt i bakleksa, vi var rett og slett for trøtte til å bry oss med selve trøttheten. Bare gleden ved å sette seg ned på verandaen med et glass vin var deilig. T-trøy og shorts klokka fire om morgenen føles bare helt naturlig. Herlig!

Vi måtte jo også se stranda og ut i mørket bar det. Siden hotellet ligger på stranda burde vi ikke lete engang. Vi gikk etter bølgeskvulpet og når vi ble bløte på bena så skjønte vi at vi stod i Middelhavet. Ramsalt og deilig. Her skal vi tilbringe 14 dager. Vi sov godt den natta.